Livet (SATIRE)!

Livet (SATIRE)!

Hvorfor er det sånn, at du kan sove i ti timer, men fortsatt måtte bruke teiprull for å klistre øynene til panna så du ikke sovner igjen? Og når du endelig kommer deg opp av senga, får på deg klærne og kommer deg ut av døra, så er det ikke før det er låst bak deg at du tenker '' å nei, nå glemte jeg noe''. Du stresser inn i leiligheten som en hund i løpetid, og ikke finner du hva du leter etter, for det er jo på magisk vis blitt borte, mest sannsynlig flydd sin vei og gjemt seg under en bunke papirer som ingen egentlig vet hvorfor er der!

Når det du leter etter endelig kommer til rette, så er det 5 minutter til toget går. Du sprinter ned til toget som om VY har begynt med gratis vaffel og kaffe til de hundre første som ankommer stasjonen. Når du først kommer dit, så er det jo enten streik, innstilte tog eller så skal hele Norge ta samme toget, og det er jo trangt å koselig det. Så trangt at du nesten kan si til han/ hun du står ved siden av deg hva de spiste til frokost.

Og når du endelig kommer deg dit du skal, så er det full hønsegård logikk for å komme seg av toget. Alle skal av samtidig, noe alle vet ikke er mulig, men som vi likevel prøver 5 dager i uka. Det funket ikke i går, men kanskje funker det i dag? Du kommer deg dit du skal, i dette tilfellet skolen. Der sitter du i en fellesforelesning sammen med 300 andre. Du kjenner kanskje en person, og resten visste du ikke at eksisterte en gang.

Etter 3 ufattelige lange timer skal du hjem. Du vil helst bare høre på musikk mens du går den lange mil ned til stasjonen, en mil som plutselig blir ti ganger lenger når du blir påtvunget å kjøre slalåm gjennom '' hvor gammel er du''?, '' money''? Og '' hvilket mobilabonnement bruker du''? Er det valg, blir reisen plutselig enda lenger, når du blir nødt til å høre på politikere som forteller deg om hvorfor de er best, når det de egentlig prøver å fortelle deg er hvem som kan ljuge best, og kan komme unna med det. Trump lite kan man kanskje kalle det?

Så kommer du deg til stasjonen, å da er det rukket å bli ettermiddag. Du hiver deg på toget, men da skal halve byen hjem  igjen. Du blir stående fastklemt mellom en som ikke har dusjet siden sist valg, og en som har alt for mye bagasje, når han/ hun egentlig bare skal ett stopp og besøke bestemor på landet.

Du kommer til stoppet ditt. Enda en gang er det ren hønsegård logikk av toget. På vei hjem blir du stående i kø bak barnefamilier og pensjonister med toppfart på 1km/t. Man kommer seg hjem, hiver en allerede dypfryst pizzajævel i ovnen, slapper av, men så skal man sove.

Man har lagt seg godt til rette i senga, akkurat riktig, akkurat perfekt, men du får jo ikke sove, for det er først nå du kommer på alt du egentlig skulle gjøre i dag. Plutselig ble syv timer søvn til en time. Eller den klassiske; du må skikkelig på do.

Så kjære alle sammen, med denne tekst fortsatt i hodet spørr jeg dere nå; hvorfor skal det være så jævlig vanskelig å være menneske?